Farung hjemme..
...sammen med meg..
Mamma, pappa og Farung før avreise til Chiang Mai..
Mye venting første dagen i Chiang Mai..
...oi..62cm rundt hodet..
Frokost på senga, første dagen på sykehuset..
Farung med mamma og pappa..
En alvorspreget mamma gir Farung en god klem før hun overlater henne i operasjonslegens hender...
Endelig var det over, og drenet er på plass..
På pappas fang første dagen etter operasjonen..
For tre-fire uker siden var jeg i landsbyen Huay Way, tidlig en morgen ropte Be på meg og spurte om jeg kunne filme noe...jeg kom ut litt forvirra og med håret til alle kanter...
Der fikk jeg se ett barn med ett veldig stort hodet, og to alvorlige foreldre i samtale med Be, hadde aldri sett ett barn med vannhode og dette synet gjorde inntrykk, da jeg stod der å filmet med tårer i øynene...med tanke på mine tre friske nevøer i Norge..
Endel av samtalen forstod jeg selv, men noe fikk jeg tilføyd etterpå..,Foreldrene hadde vært til sykehus allerede og søkt hjelp, men fått beskjed om at det ikke var noe å gjøre...Vi stod vel litt motløse igjen og tenkte kanskje det er for sent da...
Men etter en stund bestemte vi oss for å gi jenta en sjans til, å dobbeltsjekke mulighetene...Da jeg igjen var to dager i fjellet denne uka, snakket vi med foreldrene og bestilte minibus til Chiang Mai...Etter en dag på reisefot og en hel dag med venting på sykehuset, hadde jeg vel innstilt meg på at vi igjen fikk beskjed om at vi bare måtte la skjebnen gå sin gang, men så sa legen : Jeg tror det er håp, vi er villig til å prøve...kanskje alt imorgen...
Jeg ble så GLAD på foreldrenes vegne at tårene stod i øynene mine, og jeg måtte gå ut en tur, sterk opplevelse...dette lille livet skulle bli verdsatt alikevel !!
Thaier viser ikke alltid så mye følelser, så de så litt rart på meg, og dro på smilebåndet, de synes jeg reagerte litt rart tror jeg, men denne nyheten satte meg ut ett øyeblikk, foreldrene kunne heller ikke tro det de hørte.
Inatt har jeg sovet på sykehuset sammen med de, og til morgenen var vi veldig spent på hva dagen ville bringe..men så visste det seg at jenta hadde litt feber idag, og alt ble utsatt...kanskje imorgen hvis feberen er borte...
Vær med å krysse fingrene for det, jeg har mulighet til å være to-tre dager til, å vil gjerne støtte foreldrene de første dagene etter operasjonen..
Nå skal jeg ha meg litt mat, så er det tilbake på sykehuset med en ny forsyning med melkepulver å bleier under armen...Sykehus i Thailand er ikke helt som i Norge, her går sykepleierene i bamsetøfler istedenfor helsesko, og de rullestolene jeg har sett til nå har vært ROSA : )
--------------------------------------------------------------------------------------
Mandag som var ble endelig Farung trillet inn på operasjonstuen, og fikk lagt inn dren i hodet.( hvis alt går som det skal, kan hun ha dette hele livet og bare komme til kontroll )
To alvorstyngede foreldre og jeg satt på utsiden av operasjonssalen og ventet tre laange timer, med tårer i øynene, og mange tanker som surret igjennom hodet...
Tilslutt kom en sykepleier ut å sa at nå var operasjonen over, men de ville ha Farung på observasjon to timer til, til hun våknet.
Vi gikk på rommet og ventet, lunsjen ble spist fordi en trang påfyll av energi..tida føltes lang..ingen sa noe..
Ca 15 gikk vi ned igjen og der møtte vi opersjonssykepleierene og Farung i gangen, på vei til oss..mor til Farung ble så glad og lettet over å se datra si igjen, og at hun hadde begynt å våkne og smågråt litt..at tårene dryppet der hun stod..
Far forble alvorlig, men senere på kvelden la han seg på senga med lukkede øyne, og tårene rant nedover kinnene av glede...
Farung fikk være på rommet med oss resten av dagen..hun sov litt, og etter en stund drakk hun melk uten problemer, hun var litt annerledes å se på fordi legen hadde barbert bort alt håret..
Den første natta sov hun bare en time av gangen og våknet opp å gråt av smerte, neste morgen måtte jeg dra hjem..rart å forlate de etter en uke, men glad jeg fikk være der den dagen hun ble operert.
Denne uka har Be ( lederen for Faa lang fon ) vært hos Farung og foreldrene, jeg har hatt gjevnlig kontakt med de på telefonen, og alt er stabilt og ser veldig bra ut. Hodet har alt begynt å minske litt..
Operasjonslegen er veldig fornøyd så langt, og Farung blir liggende på sykehuset frem til mandag sannsynligvis, slik at hun blir fulgt tett opp nå den første uka, og får fjernet stingene før hun drar hjem. Legen mener en bør se stor forskjell på hodet om 5-6 mnd, vi er veldig spent på hvordan utviklingen til Farung vil bli, men håper det beste. En kan ikke vite sikkert nå hvordan hun vil utvikle seg.
Etter en måned skal hun tilbake til Chiang Mai, på kontroll, da er planen at jeg skal prøve å komme meg oppover også, og være der sammen med de ett par dager, slik at de ser at vi ikke glemmer de, at vi vil være med å oppmuntre og støtte de i tiden fremover.
Vi ønsker at Farung får komme til en fysioterapeut også da, når hun er tilbake i Chiang Mai neste gang, slik at foreldrene får opplæring i hvordan de best kan hjelpe henne i tiden fremover, når hun skal begynne å bruke kroppen sin selv.
Det er mange som har vært med å støtte med penger til operasjonen, hvis du skulle ønske å bidra les på
http://www.faalangfon.blogspot.com/ hvordan du går frem da..
Vi har hatt besøk av en gjeng fra ungdom i oppdrag ( uio ) fra Rogaland, de har disippeltreningskole imens de reiser rundt som backpackere. Sivert den ene av elevene, dekorerte engelsk undervisningsrommet vårt med flotte barnemotiv.
Søndag, hadde de dramastykke og lovsangsdans i kirken...
Ungene setter alltid stor pris på lekevillige gjester, "naturelle klatrestativ"..og en god klem..
To av dagene var vi ute å lekte masse på lekeplassen, både store å små fikk kjørt seg i varmen..
Har dessverre ikke bilde av hele teamet samlet, men her er halvparten, sammen med en ene lederen Barbro, i midten..GOD TUR VIDERE !!
